hits

1918 var året som innleder vår tid. 2018 kan være året som avslutter den

«Alle lykkelige år ligner hverandre, hvert ulykkelige år er ulykkelig på sin egen måte». Med denne lille vri på Tolstoj kan året 2018 ønskes velkommen.

Hvor ulykkelig det blir vet vi ennå ikke, men Washington Post har alt antydet at dette kan bli «det mest begivenhetsrike år siden 1918». Den amerikanske storavisen tenker primært på høstens kongressvalg, men andre begivenheter kan vise seg å bli like spennende.

I løpet av dette året skal blant annet tre av våre naboland avholde valg; Finland, Russland og Sverige. Det er også knyttet spenning til utfallet i land som Italia, Brasil, Egypt, Pakistan og Ungarn.

Noen av disse valgene er nok mer forutsigbare enn andre, og vil endre lite. Mens andre har potensial til å sende sine land inn på en helt ny kurs.

Ungarn og Italia er to slike land, der høyrepopulistiske partier kan skaffe seg posisjoner - eller tape dem. Slik fjorårets valg i Frankrike og Nederland ble viktige indikasjoner på populismens popularitet i Vest.

Når Washington Post sammenligner dette året med 1918, er det ikke tilfeldig.

Slutten av første verdenskrig la alle gamle autoriterer i grus, og det åpnet for en kulturell nyskaping uten like. Det la grunnlag for det nasjonale demokratis endelige gjennombrudd, og opprettelsen av flere nye land.

Men det åpnet også veien for ekstreme ideologier som nazisme og stalinisme.

Akkurat det var vanskelig å forutse i januar 1918. Like vanskelig som det er for oss å si noe om hva 2018 vil bringe med seg.

Men nå som den gang ligger mange gamle autoriteter i grus, brutt ned av en økende avstand mellom styrende og styrte.

I enkelte land er dette tillitsbruddet nesten toltalt. I andre handler det mer om forvitring enn sammenbrudd, men forvitrer et hus lenge nok ender også det som en grushaug.

I en slik sammenheng vil mange av årets valg kunne gi en viktig pekepinn på hvilken vei utviklingen går. Og hvor raskt den går.

Når det gjelder Norge er det tre valg som er viktigere enn andre: Sverige, Russland og USA.

De to første fordi de - på hver sin måte - er sentrale naboland. Det siste fordi USA er vår suverent viktigste alliansepartner, og en eventuell demokratisk valgseier kan tvinge Trump til å justere sin utenrikspolitiske kurs.

Det kan fort skje, men det paradoksale er at en republikansk seier vil sende et enda viktigere signal.

Kun to ganger etter krigen har presidentens parti gått fram ved denne type mellomvalg. Dette er valg der nesten alt handler om mobilisering, og de som tapte presidentvalget er mye ivrigere etter å komme seg ut og stemme.

Lykkes, tross alt dette, Trump å holde posisjonene, vil det være et signal på at hans base har befestet sin makt. Mens opposisjonen er sunket ned i apati og avmakt.

Det kan åpne for en institusjonalisering av den trumpske revolusjon. Da kan det være kun et tidsspørsmål før demokratiets balanserende strukturer mister sin innflytelse.

1918 var på mange måter året som innleder vår tid. 2018 kan være året som avslutter den. Hvorvidt det skjer eller ikke, avvhenger i stor grad av amerikanske velgere.

Pr. nå er jeg usikker på om det virker beroligende, eller skremmende.

NRK har faktisk økt sin dekning av nyheter fra distriktene, men det vet du ikke om du bare ser tv.

«Me får finne oss i at synda er komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar». Slik beskrev Einar Førde motstanden mot farge-tv, et par tiår før han selv fikk oppgaven med å styre NRK.

Da var det ikke farge-tv som ble oppfattet som en trussel, men frislippet av private radiokanaler. Førde tok grep, og førte NRK inn i det nye medielandskapet med kløkt og kraft.

«Einar i tre kanaler» ble slagordet for en kraftig utvidelse av tilbudet, noe som også medførte økte sendetider for NRKs lokalkontorer.

Når NRK igjen står foran store utfordringer, er det disse lokalsendingene som får merke det først. Omleggingen av de regionale tv-sendingene har skapt en proteststorm, særlig i distriktene.

Et Facebook-innlegg som krever at NRK går tilbake til sitt gamle opplegg, er til nå delt over 8.000 ganger, og en fersk meningsmåling for Nordlys og Nettavisen viser at hele 63 prosent av folk i Nord-Norge er svært negative til endringen.

Det er fullt forståelig, tre 5 minutter lange sendinger gir langt mindre dybde enn en samlet sending på 15 minutter.

Legg til at omleggingen til DA har gjort tilgjengeligheten for NRKs lokalradio dårligere i distriktene, og det er ikke rart at mange nå stiller spørsmålstegn ved måten NRK utfører sitt samfunnsoppdrag på.

Det fulle navnet på NRK er «Norsk Rikskringkasting». Mens de fleste andre land nøyer seg med å ha en kringkaster (BBC), eventuelt et radio/tv-selskap (Sveriges Radio), har vi lagt et «riks» til. Som for å understreke at NRK skal dekke hele landet.

Det har de lykkes med, og en av hovedårsakene til at NRKs fremdeles har en svært sterk posisjon i det norske folk er denne lokale tilstedeværelsen.

Derfor bør NRKs ledelse ta de reaksjonene som nå kommer på største alvor. I en tid der lisensen er under press, er det NRK minst av alt trenger å skyve fra seg sine mest trofaste seere og lyttere.

Det betyr ikke at alt av kritikk treffer.

Det er ingen tvil om at det tradisjonelle tv-tilbudet er svekket med tre korte i stedet for en lang sending. Ikke minst ettersom alle tre går på kveldstid, der det skjer svært lite lokalt mellom hver sending. Dermed blir det ofte de samme nyhetene som presenteres, litt ulikt innpakket.

Men kritikken bommer når det gjelder NRKs totale lokaltilbud.

Den siste tiden har for eksempel NRK Nordland nett-overført flere spennende, lokale debatter, og i høst ble det gjennomført timelange prøvesendinger på nett der alle tre nordnorske distriktskontorer deltok.

Ynkelig tilbud fra NRK

Av Vigdis M. Bendiktsen, kommentator i Nordlys Innlegget ble først publisert hos Nordnorsk debatt. Gjennom jula irriterte jeg meg over distriktsnyhetene i NRK. Sendingene som dekker både Troms og Finnmark, varte i fem minutter og ga stort sett ga null og niks av innhold.

Ikke alt av dette har vært like vellykket, men tar man med nett-tv har NRKs dekning av lokale nyheter utvilsomt økt i mengde de siste årene.

Denne vridningen skyldes at NRK må tilpasse seg en teknologisk revolusjon som er enda mer dyptgripende enn farge-tv og nærradioer.

Det NRK - og lineær-tv - nå står overfor ligner det som traff papir-avisene for noen år siden. Det førte til klart tynnere papiraviser og færre utgivelser. Mens tilbudet på nett ble kraftig forbedret.

Det er den samme «uttynning» av primærproduktet NRK nå gjør med sine lokale sendinger på lineær-tv. Kombinert med et utvidet tilbud på nett.

Det er flere ting å si om det valget. En ting er at NRK strengt tatt ikke trenger å ta kommersielle hensyn. Men hva vil skje med lisensen dersom NRK kun driver med en type lineær tv seerne flykter fra?

En annen er hva som vil skje med medier som er pukka nødt til å selge sitt stoff for å overleve, om NRK øker sitt lokale gratistilbud? Men det siste handler mer om hva NRK gjør på nett, en om de er der eller ikke.

For poenget er at NRK knapt har noe valg, nettet vil også for dem måtte bli fremtidens primærplattform.

Det betyr ikke at det som nå skjer med lokal-tv er en strategisk riktig.

Omleggingen begrunnes med at man ønsker å få flere unge mennesker til å se lokale tv-nyheter. Det er en merkelig begrunnelse, de unge vil uansett foretrekke å se dette på nett.

De som fremdeles vil ha lineært tv er nemlig de samme som vil ha papiravisen; de eldre. I forhold til denne målgruppen bommer man totalt.

Og i motsetning til papirleserne kan NRKs seere ikke si opp abonnementet og kjøpe et billigere på nett i stedet. NRK gjør derfor klokt i å lytte til signalene, og gå tilbake ti én, lengre lokal hovedsending hver kveld.

Ungdommen får man uansett best tak i på nett, dit synda for lengst har flyttet seg. Og kan nytes når man selv vil det.

Det beste for Norge er at Donald Trump glemmer Erna så fort som mulig

DET HVITE HUS: President Donald Trump og statsminister Erna Solberg møttes i det hvite hus onsdag 11. januar 2018. Foto: Donald Trump/Twitter

«Erna er stjerna». Det kan stå som felles overskrift for norske mediers dekning av toppmøtet i Washington.

Erna Solberg får fortjent skryt for å ha valgt helt riktig strategi i møtet med Trump; gi rikelig med skryt og fokuser på hvordan USA kan tjene på sitt samarbeid med Norge, både økonomisk og sikkerhetspolitisk.

Det lyktes til de grader, og en smørblid Trump skrøt uhemmet av både Erna og Norge.

Så nå kan vi vel slappe av, alle vi som spådde vanskelige tider for samarbeidet med vår viktigste allierte?

Ikke helt. Eller mer presist; ikke i det hele tatt.

Nylig lot Trump tv filme et møte mellom ham og senatorer fra begge partier. Det ble en selsom forestilling, der Trump gjentatte ganger sa seg enig med siste taler, selv når de sa det stikk motsatte av hverandre.

Ifølge Washington Post-kommentator Dana Milbank var det som å se en bordtenniskamp - med Trump som ballen.

Det understreker igjen viktigheten av å se på hva Trump gjør, ikke hva han sier.

Neste uke er det ett år siden Donald Trump ble innsatt som USAs 45. president. Vi vet derfor en god del om hva han i praksis har gjort i forhold til Norge, og ikke minst vår utenrikspolitiske hovedinteresse Nordområdene.

Erna Solberg scoret poeng fra start under toppmøtet med Donald Trump

Promotion med annonselenker Statsminister Erna Solberg mener at handelsunderskuddet mot USA er fordelaktig for Norge. WASHINGTON (Nettavisen): Det tok minimalt med tid for Norges statsminister Erna Solberg å påpeke overfor USAs president Donald Trump at USA går med overskudd i handelen mellom disse to landene.

Hovedproblemet er at politikken spriker i alle retninger. Arktis/Nordområdene er åpenbart ikke noe Trump personlig er opptatt av.

Det er noe han deler med de fleste amerikanske presidenter. De har derfor klokelig overlatt politikken til mer kompetente krefter, gjerne plassert i utenriksdepartementet.

Det har Trump også gjort. Problemet er at han også har svekket det kraftig, både med hensyn til personell og innflytelse. Samtidig som han ligger i en uerklært "krig" med sin egen utenriksminister, Rex Tillerson, som faktisk har en viss interesse for nordlige forhold.

Det er likevel mulig å se visse tendenser i Trumps «nordområdepolitikk». Som at den følger to hovedlinjer; en økonomisk og en militær.

Det er delvis en følge av egne interesser, og delvis - særlig i forholdet til Russland - initiert av hans militære rådgivere og kongressen.

Trump har blant annet åpnet for økt oljeleting i nord og ivrer for å bygge nye isbrytere, med det formål å kunne utnytte de rike ressursene i særlig Alaska bedre.

Men viktigst er den enorme økningen i forsvarsbudsjettet, med det - etter hvert - uttrykte formål å demme opp for russisk ekspansjon.

Det er på den bakgrunn vi må se stasjoneringen av tropper fra US Marines på Værnes, og ønsket om å investere tungt i den militære delen av flyplassen på Rygge.

Dessuten spiller Norge fremdeles en sentral rolle i USAs signaletterretning, særlig rettet mot basene på Kola. At Norge, som et av få Nato-land, også øker sitt forsvarsbudsjett, bidrar til å skape videre goodwill i USA.

Så da skulle vel alt være i sin skjønneste orden?

Igjen. Ikke helt. Norges nasjonale interesser vil aldri kunne bli helt sammenfallende med USAs. Ikke minst i forhold til Russland, vårt naboland - enten vi liker det eller ikke.

Under den kalde krigen lyktes det Norge å skape en egen russlandspolitikk, basert på en blanding av avskrekkelse og beroligelse.

I Trumps verdensbilde holder det lenge med avskrekkelse.

Det kan føre til en ytterligere nedfrysing av de viktige, bilaterale kontaktene over grensen i nord, kontakter av avgjørende betydning for den økonomiske utvikling av ikke bare Nord-Norge, men hele landet.

Da har jeg ikke nevnt hovedproblemet med Donald Trump som president; hans uforutsigbarhet. En uforutsigbarhet han åpent dyrker.

For om Trump innimellom framstår som en bordtennisball, er han definitivt en bordtennisball med sterk egenvilje. På de områdene han bryr seg om.

Vanligvis er vi nordmenn overlykkelige når utenlandske statsledere vier oss oppmerksomhet.

Akkurat når det gjelder Trump blir vi nok lykkeligere om han glemmer Norge og Erna så fort som mulig, og fortsatt lar andre styre USAs forhold til oss.

Giskes avgang åpner for en vei tilbake for Ap

Foto: Paul Weaver/Nettavisen

Giske-saken vakler videre, som en blanding av amerikansk såpeopera og gresk tragedie. Seneste dramatiske utvikling er Giskes fratreden, men lite tyder på at den blir siste akt.

I hvert fall ikke for partiet. Til det er splittelsene for dype, og følelsene for såre.

Men den kan fungere som et dramaturgisk vendepunkt, fordi den åpner for igjen å kunne debattere Aps mer grunnleggende problemer. Problemer som går langt ut over en slett partikultur, og fortsetter med å sende partiet nedover på meningsmålingene.

Helgens måling for Nationen/Klassekampen gir partiet en oppslutning på 24, 2 prosent.

Det er til og med lavere enn katastrofevalget i 2001, da Ap også slet med ledelsen, om enn på en helt annen måte.

Deri ligger også et lite håp.

Etter at Jens Stoltenberg kort tid etter gikk seirende ut av den ti år lange maktkampen med Torbjørn Jagland, gjennomførte han en imponerende snuoperasjon. I et parti som var vel så splittet i sårede fraksjoner som nå.

Ikke minst innså Stoltenberg at det var nødvendig med en bredere koalisjon. Det hadde tidligere vært utenkelig for «ørnen blant partiene», og ikke alle var like begeistret for nyorienteringen.

Legg til at dette var første gang Senterpartiet samarbeidet til venstre for midten, og SVs første regjeringsdeltagelse, og det hele framstår som et usedvanlig dyktig stykke politiske ingeniørkunst.

En annen nøkkel til snuoperasjonen var at det lyktes Stoltenberg å få LO med på laget, til tross for at Jagland fremdeles hadde sterke støttespillere der.

At to tredjedeler av LOs medlemmer endte opp med å stemme på de rødgrønne, bidro sterkt til valgseieren.  I høst var det derimot svært mange LO-medlemmer som valgte sofan foran Ap.

Arbeiderpartiet halvert under Jonas Gahr Støre

Reisetips med annonselenker Den ferske meningsmålingen som Norstat har utført for NRK gir Arbeiderpartiet en oppslutning på 20,1 prosent - ned 5,7 prosentpoeng fra forrige måned. Dersom gallupen er representativ, betyr det at nær 315.000 velgere har forlatt Arbeiderpartiet etter det elendige valget i september.

Det kan forklares med særlig tre forhold; vage skatteløfter, uklar innvandringspolitikk og en valgkamp nesten blottet for fokus på arbeidsmarkedsspørsmål.

Alle tre forhold har et fellestrekk; de handler om forsvar av velferdsstaten.

Det har tradisjonelt en styrke for sosialdemokratiske partier, men ikke nå lenger. I stadig flere land framstår høyrepopulistiske partier som de fremste forsvarere av en raus velferdsstat.

Koblet med et aggressivt forsvar av nasjonal arbeidskraft gjennom en restriktiv innvandringspolitikk, er dette blitt en vinnerformel overfor tradisjonelle arbeiderklassevelgere.

Heri ligger også elementer for en vei tilbake for Ap.

I høst gikk det danske søsterpartiet kraftig fram og ble den store vinneren i kommunevalget.

En av årsakene var et samarbeid med høyrepopulistiske Dansk Folkeparti for å hindre sosial dumping, skattelettelser til de rike og økt i pensjonsalder.

Samarbeidet - i stor grad initiert av dansk LO - ga sosialdemokratene stor framgang, mens DF for første gang i sin historie gikk tilbake i et lokalvalg.

Nå er Frp et mye mer liberalistisk parti enn DF, så et lignende samarbeid i Norge er utelukket, men det danske eksempel tyder på at arbeiderklassevelgere kan lokkes «hjem» igjen, om de begynner å gjenkjenne sitt gamle sosialdemokratiske parti.

I samme prosess har de danske sosialdemokratene også strammet inn sin innvandringspolitikk kraftig.

Opp i limingen

Krisen i Ap løses ikke ved at nestleder Trond Giske trer til side. Av Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys Ap er i ferd med å gå opp i limingen i en gjørme av intriger og personlig hat. Borgerkrigen og selvpiskingen som utspiller seg for åpen scene, er unik i norsk politisk historie.

Her har ikke Ap så mye å gå på, de står allerede for landets strengeste politikk sammen med Frp. Forskjellen er primært retorisk, fordi Ap må ta hensyn til en mer asylliberal venstreside.

På de andre områdene har partiet mer å hente; arbeidsmarkedspolitikk, skatteskjerping for de rikeste og forsvar av pensjonsretter.

Uansett må Ap framover velge side på en mye klarere måte enn før.

Det er fremdeles en viss sannhet i påstanden om at valg vinnes i midten, men ikke om man står i knedyp spagat over den samme midten.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, laster opp et eget headerbilde og tilpasser designet slik at det passer til deg. Du kan også velge et helt annet design. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen